AV ODDNY GUMAER

Oddny Gumaer har vært i Nepal. Her møtte hun en gruppe Rohingya som har flyktet fra Myanmar. Etter møtet med disse menneskene ble det delt ut mat til hele leiren for en måned.

“Vi trenger mat”, sier hun og tørker tårene som renner ned kinnene hennes. Hun er 21 år, mor til 2 småbarn og bor i en midlertidig flyktningleir i utkanten av Katmandu (Nepal). Ashamara er Rohingya. For syv måneder siden forlot hun en nedbrent hjemlandsby i Myanmar i panikk. Hun ble skilt fra ektemannen og reisen av familien. De to døtrene sine holdt hun nært til seg.

Landsbyen hadde vært hennes trygge sted. De hadde alltid vært fattig, men Ashamara sa: «Vi var aldri helt uten mat når vi bodde der, slik som vi er her». Det var når tropper sponset av myndighetene kom og ødela landsbyen hennes og alt i den, drepte og voldtok, at hun ikke hadde noe annet valg enn å flykte.

I dagevis var hun i bevegelse, hun holdt hele tiden jentene sine nært til seg. De er begge for unge til å gå langt, så hun måtte ofte ta pause. De kom seg over grensen til Bangladesh, hvor hun fant ly i en moske. Menneskene der var vennlige mot henne, og hun følte seg trygg. Men hun visste hun ikke kunne bli der lenge. Dette var bare en kort stopp mot noe som hun håpet ville bli en bedre fremtid for barna hennes. «Du bør forsøke å dra til Nepal», anbefalte en mann i moskeen. «Hvis du kommer deg dit vil du være trygg». Hun visste ingenting om Nepal, med trygghet hørtes bra ut.

Hun bestemte seg for at Nepal ville være hennes mål. I dager og netter reiste hun og døtrene videre, de dro gjennom Bangladesh, India og krysset grensen til Nepal. Hun orket ikke å snakke om reisen. Rommet var fult av mennesker, for det meste menn. Alt hun sa ble oversatt to ganger, først fra rohingya til hindu, deretter til engelsk. Det var menn som sto for oversettingen. I hennes kultur, å dele for mye og å være for åpen, er ikke mulig når menn er tilstede. Hun satt og kikket mye ned og vekk. Reisen hadde ikke vært enkel.

Her i Katmandu var ikke forholdene som hun hadde forestilt seg når hun hadde motivert seg selv på reisen. Det var kanskje trygt siden ingen soldater var i nærheten og planla å drepe henne og barna hennes. Men hun bodde i et lite skur i en gjørmete bakke i den fattigste delen av byen. Rundt henne var det omkring 300 Rohingya i samme situasjon. «Dette er et fattig land», sa hun. «Mennesker i Nepal forlater landet for å finne jobb, for det er vanskelig å finne noen jobb her. Som en illegalt immigrant er det så godt som umulig å finne arbeid». Hun fortalte oss at etter hun ankom Nepal, fikk hun kontakt med mannen sin og han kom etter til familien sin. Han forsøker å finne seg jobb, men det er vanskelig.

«Noen hjelpeorganisasjoner kommer sikkert til å hjelpe de», tenkte jeg. Men jeg tok feil. Ashamara og mennene i rommet fortalte oss at FN ikke vil anerkjenne de som flyktninger, og ingen annen organisasjon gir hjelp. De er helt på egen hånd. «Så hvordan overlever dere?». Det var et spørsmål jeg ærlig talt ikke kunne forestille meg svaret på. «Er dere noen gang helt uten mat?». «Ja, mange dager,» svarte hun og tørket enda en tåre. «Hva gjør dere da?» «Vel, vi forsøker å hjelpe hverandre. Når en familie er uten mat så forsøker de andre og hjelpe, spesielt slik at barna kan få spise».

Ashamara og mennene i rommet fortalte oss at FN ikke vil anerkjenne de som flyktninger, og ingen annen organisasjon gir hjelp. De er helt på egen hånd

Hun ønsket ikke å snakke mer. Jentene hennes trengte henne. Hun ønsket ikke å snakke om det som var så vanskelig. Det hun egentlig ønsket var å dra tilbake til landsbyen sin og leve i fred. Hun trengte ikke så mye. Bare litt mat og en forsikring om at familien hennes ville være trygg.