“Barn er som hvite ark”, sa Hajar. «Det er vår jobb som foreldre å hjelpe dem skrive de rette tingene på disse arkene».

Jeg satt sammen med henne og fire av hennes syv barn i et telt i Nord-Irak. Jeg hadde bare kjent denne kvinnen i mindre enn en time, men jeg kjente allerede at jeg var glad i henne. I det jeg iakttok barna hennes, som alle satt nært henne så var det ingen tvil: De elsket også moren sin.

Jeg hadde først lagt merke til Hinda og storebroren hennes Kayro. Jeg la merke til dem fordi de holdt hender da de kom til klassen vår. De er fire og syv år og sto sammen med en gruppe på 50 barn som også hadde kommet. De var en del av traumebehandlingskurset vårt. Kanskje la jeg merke til de fordi de brydde seg så mye om hverandre, eller det kunne være fordi de var så pent kledd. Kanskje det var det lyse håret deres og fregnene, i ett land hvor de fleste har mørk hår. Eller kanskje det var fordi de var så alvorlige. Jeg kunne ikke la være å følge med på dem i de fem dagene traumeopplegget varte. Uansett hvilken aktivitet vi holdt på med, holdt jeg øye med disse to eller søsknene deres. Jeg fant ut at det var enda en bror, Dilgash som var 11 år, og en søster, Khawla som var 13. Disse fire utførte hver eneste aktivitet med mer oppriktighet og målrettethet enn de andre barna. Hvis en av dem strevde, hjalp de hverandre. Jeg så dem sjelden smile.

Jeg ble på en måte forhekset av disse fire barna. Hvem var de? Hva var deres historie? Hvorfor var de så pent kledd? Hvorfor var de så smarte? Hvem hadde oppdratt disse barna? Jeg bønnfalt min venn, Zirak, som er lederen av senteret, om han kunne finne foreldrene og spørre om jeg fikk møte dem. Dette var grunnen til at jeg satt i teltet sammen med Hajar.

Hjemmet deres var overhodet ikke som jeg hadde forventet. Selv om jeg var i et område hvor nesten alle var offer etter IS, og nesten alle var flyktninger, hadde jeg forestilt meg at disse fire barna bodde i et fint hus. De så for normale, rene og pent kledd ut til å være ofre for en krig. Men det var de.

«Allerede i 2007 ble vi ofre for et terroristangrep i landsbyen vår», fortalte Hajar. «Det var det største terroristangrepet ved Sinjar-fjellet og 400 mennesker ble drept, rett der foran oss». Mannen hennes ble hardt skadet i angrepet og kunne ikke arbeide mer på grunn at skadene han fikk. «Barna og jeg måtte dra ut hver dag og arbeide på jordene til bøndene. Vi leide noe land og dyrket tomater. Det var vanskelig, men vi kunne klare det. Den virkelige tragedien for oss og folket vårt startet i 2014 da IS kom og angrep landsbyen vår. De drepte, torturerte og kidnappet så mange. Mannen min og jeg satte alle barna våre inn i en bil og flyktet fra landsbyen. Vi hadde ikke tid til å ta med eiendelene våre, bare oss selv. Det tok ikke lang tid å innse at vi ikke kunne kjøre, veien var alt for farlige. Så vi parkerte bilen og begynte å klatre opp fjellet. Vi gikk i syv dager. Barna strevde veldig og de ble syke. Sønnen min har fortsatt arr i nakken fra han bar en vannkanne disse dagene. Vi hadde ikke engang nok vann å drikke. Da vi endelig klarte å komme til Galbaan landsby kunne vi bli der bare noen dager. Det var ikke trygt der, så vi fortsatte å gå. Vi gikk i syv dager til og kom oss hele veien til en flyktningleir i Syria. Heller ikke der var det trygt. Farlige menn hadde infiltrert leirene, og det foregikk mye rekruttering. Vi måtte komme oss vekk. Igjen var vi på flukt. Da vi endelig kom hit til denne leiren hadde vi vært på flukt i et helt år.»

De satte opp et telt i Duhok. Bortsett fra hverandre hadde de ingenting. Far var ikke frisk, men han var bestemt på å finne en måte å forsørge familien sin på og å gi barna sine en anstendig framtid. Det var på dette tidspunktet han begynt å føle seg uvel. Helsen hans ble raskt dårligere. På sykehuset i byen fikk de vite at han hadde kreft. Den eneste sjansen hans for å overleve var en operasjon. Men operasjonen kostet flere tusen dollar, og de hadde ingen ting. Likevel måtte de forsøke å redde far, så alle syv barna dro ut for å finne arbeid. De solgte blomster i gatene, og de gjorde enhver oppgave som kunne skaffe en inntekt. Men å finne tilstrekkelig arbeid var så godt som umulig, og pengene de var i stand til å spare opp var ikke nok. En snill lege så desperasjonen deres og besluttet å operere gratis. Men det var for sent. Far døde under operasjonen.

Så der var hun, Hajar. Hun var ikke 40 år enda. Hun hadde syv barn som trengte henne. Hun bodde i et telt på et sted hun nesten ikke kjente. Hun hadde vært vitne til grusomme handlinger som var utført mot hennes eget folk. Hun hadde mistet hjemmet sitt, alle eiendelene sine og nå også mannen sin.

«Vi er fattige», sa hun saklig, «men vi kan klare det». Det virket som det hadde vært hennes mantra i noen år. Hun var en kvinne som ikke kom til å gi opp livet, verdiene eller drømmene hun har for barna sine. Med det lille hun hadde av penger kjøpte hun litt stoff. Med stoffet begynte hun å sy kjoler for hånd. Etter en stund hadde de spart opp nok penger til å kjøpe en symaskin. Da ble ting litt enklere. De kunne sy raskere og med mer kompliserte mønster. De kunne kjøpe mer stoff og sette opp et ekstra telt. Dette ble til verkstedet.

«Selv om vi er fattige har vi verdighet», fortsatte Hajar. «Dette er årsaken til at jeg sørger for at barna mine ser bra ut hver dag.»

Da jeg besøkte dem så fikk vi sitte i verkstedet. Fargerike stoffer var drapert på veggene og skapte et mykt lys. Barna satt sammen med oss og lyttet til at mor fortalte historien deres. Innimellom la de til en kommentar eller en faktaopplysning. «Selv om vi er fattige har vi verdighet», fortsatte Hajar. «Dette er årsaken til at jeg sørger for at barna mine ser bra ut hver dag. Vi har ikke mye, men vi tar vare på det vi har. Når de kommer hjem fra skolen vasker og stryker jeg klærne deres slik at de kan se bra ut neste dag også». Det er kanskje en liten ting, men det betyr mye. Jeg hadde lagt merke til disse barna fordi de så mer verdige ut. De så ikke fattige ut. De så ikke ut som ofre. De lignet på barn som hadde noe å gi. Og det hadde de.

“Vår mor er den smarteste personen”, fortalte barna oss. «Hun har ikke gått på skolen på mange år, men prøv å finne et spørsmål hun ikke kan svare på. Hun vet så mye. Hun sitter sammen med oss hver dag og hjelper oss med leksene våre». Jeg fikk vite at guttene var de beste i klassen i matematikk, og at de alle gjorde det svært godt på skolen.

Før vi dro kjøpte jeg fire barnekjoler og holdt Hajars hånd. Jeg så på henne, og så en kvinne som har et mot og en indre styrket som langt overstiger mitt. Hun ble min nye helt. Jeg visste at hun ville klare seg, og at barna hennes også ville det. Jeg følte meg privilegert som hadde møtt henne.

Oddny Gumaer
Grunnlegger av hjelpeorganisasjonen Partners.

Partners støtter Panaga-Haven senter for utdanning i nærheten av Duhok med finansiering og faglig bistand. Dette senteret gjennomfører traumebehandlingsprogram for barn som er traumatisert av krig og konflikter. Det er svært mange barn som sitter igjen med fysiske og psykiske barn, og vi ønsker å gi de verktøy til å bearbeide arrene sine slik at de er i stand til å oppnå frie, fullverdige liv.