Mitt navn er Shreen og jeg ble født i 1998. Tidligere bodde jeg ved fjellet Sinjar i Nord-Irak.
4. august 2014 kom IS til landsbyen vår. Familien min flyktet, på samme måte som de fleste andre familier i området. Vi satte oss inn i tre biler og kjørte avgårde. Vi var en stor familie inkludert onkler, tanter, søskenbarn og besteforeldre. Vi var sene til å komme oss ut av landsbyen, så vi var i slutten av rekken med kjøretøy som forsøkte å komme seg ut av området. Vi klarte å komme oss ut av grusveien og ned på hovedveien, men det sto IS-soldater og ventet. De stoppet bilen vår og faren min rullet ned vinduet. De spurte hvor vi skulle.

Soldatene tvang oss tilbake til Sinjar og de tok med seg faren vår. Det var siste gang jeg så ham. Deretter tok de med seg enda 10 av familiemedlemmene våre, jeg var en av dem. Mine fire søstre og to av brødrene våre ble også tatt. De holdt kvinnene adskilt fra mennene. Vi tilbragte natten i en skole i landsbyen. Deretter tok de oss med til Badush fengsel, hvor vi var i ti dager og 11 netter. Jeg husker det godt. Vi hørte luftangrep om natten. Vi var veldig redde.

Etter dette sendte de oss til Tal Afar. Dette var hovedkontoret deres og de brukte det som fengsel for oss. De holdt oss adskilt igjen. Fram til nå hadde familien min vært på samme sted, men nå delte de oss. Min lillesøster og jeg ble bragt til Mosul. Hun var den eneste jeg hadde igjen nå. Mens vi var der kom det en prins. Han kikket på oss. Han valgte noen av kvinnene og jentene som han tok med seg til Syria. Han valgte lillesøsteren min og meg. Etter 12 netter i Syria ble vi samlet sammen med andre kvinner og jenter, vi var 200 sammen i et rom. Da kom 15 IS-soldater og valgte ut de 30-40 peneste jentene. Denne gangen ble ikke lillesøsteren min og jeg valgt. Jeg var glad, jeg tenkte: Nå blir vi satt fri. En mann sa til og med at vi skulle bli returnert.

Men en dag kom en tykk mann. Han valgte lillesøsteren min. Jeg prøvde så hardt å stoppe ham. Vi gråt og jeg holdt henne så hardt jeg kunne, og hun holdt meg. Det var som om vi ikke kunne bli adskilt, jeg bønnfalt dem. Hun er den eneste jeg har igjen, gråt jeg. Ikke ta henne vekk også. Hun er så ung. Hun trenger meg. Våre foreldre har blitt fanget av dere også. Vær så snill å la oss være sammen.

Men til slutt vant de, og de tok henne med vekk. Når jeg så henne gå, besvimte jeg.
Dette var siste gang jeg så lillesøsteren min.

Det tok bare 30 minutter før det kom noen og tok meg og fire andre jenter. De bragte oss til en bygning med 20 etasjer. En mann fra Baharin valgte meg og en annen jente, og han tok oss med til huset hans. Han gav oss svarte klær som vi skulle bruke og fortalte meg at jeg måtte lære meg arabisk. Han sa jeg skulle være tjeneren hans. Det han mente var at jeg skulle være en av konene hans. Men to måneder senere måtte han flytte og han trengte meg ikke lengre. Han gav meg til en av vennene sine.

Han gav meg bort som en gave.

Min nye eier var også fra Baharin. Hans navn var Abu-Laden. Han tok oss med til den tyrkiske grensen. Vi ble der i 1,5 år. På det tidspunktet forsøkte den tyrkiske hæren å ta området og han tok oss med tilbake til Raqqa i Syria, hvor vi ble i 2 år. Denne mannen gjorde ikke noe bra for meg, han bare skadet meg. Han slo meg flere ganger enn jeg kan telle. Enkelte dager slo han meg to ganger, og en gang slo han så hardt at jeg mistet tre tenner. Jeg bestemte meg for at det var bedre for meg å dø, så en gang klatret jeg opp på taket og tenkte å hoppe. Men han oppdaget meg og trakk meg tilbake. Den gangen slo han meg til jeg mistet bevisstheten.

Jeg hatet ham så mye at jeg tenkte at jeg måtte drepe ham. En kveld når han satt ved arbeidsbordet sitt tok jeg en kniv fra kjøkkenet. Jeg tenkte å stikke ham i ryggen. Jeg snek meg så stille jeg kunne opp bak ham. Uheldigvis hadde arbeidsbordet glasstopp og han så refleksjonen av meg og stoppet meg. Jeg kan ikke snakke om det han gjorde mot meg da, det er umulig for meg å si de ordene nå, når det er menn i rommet, og du er en fremmed. Men du kan forestille deg det, kan du ikke?

Jeg har vanskelig for å se nå, det skjedde noe med øynene mine når jeg var fanget, øynene mine gjør vondt. Vi hadde svært lite mat å spise. Men selv om vi hadde mat, så klarte jeg ikke å spise så mye. Jeg var for redd. Jeg var også bekymret for verdigheten min. Hva skulle det bli til med meg?

Det var kamper når vi bodde i Raqqa, og mannen min ble drept. Jeg trodde at da ville jeg bli satt fri. Det var også mange andre kvinner og jenter sine menn som ble drept. Men de ville ikke la oss gå. I stedet låste de oss inn i en bygning. Det var luftangrep hele tiden. En dag var spesielt dårlig og mange av oss bestemte at nå var tiden kommet til å flykte. Mennenes oppmerksomhet var ikke på oss, så vi løp. Jeg løp så fort og til huset til en syrisk familie og bønnfalt de om å hjelpe oss. De var snille og spurte om jeg hadde noen slektninger de kunne kontakte. Jeg husket bare broren min og gav dem navnet hans. De søkte etter ham på facbook og klarte å lokalisere ham. Han måtte betale 53.000 kr (som han lånte fra slektninger og naboer) slik at en menneskesmugler kunne få meg ut av Syria. Jeg lå på sykehus i 4 måneder, jeg var syk og skadet.

Jeg kom hit for bare tre dager siden. Nå er jeg er sammen med broren og moren min. Resten av familien er fortsatt savnet. Jeg vet ikke hva som er skjedd med mine fire søstre, den andre broren min og faren min. Det er ingen ting jeg ønsker å gjøre nå. Hva kan jeg gjøre? Jeg kan ikke å lese og skrive, jeg har vært konen til flere IS-soldater, og jeg er allerede 20 år. Ingen vil ønske å ha meg nå. Jeg er full av skam.

Shreen ble intervjuet av Oddny Gumaer. Oddny er grunnlegger av organisasjonen Partners Relief & Development, som Partners Norge er medlem av. Hun var nylig i Nord-Irak, hvor hun møtte Shreen. 

 

Yazidi-folket nord i Irak er en av gruppene som Partners bistår med nødhjelp og gjenoppbygging. Partners arbeider også, sammen med lokale samarbeidspartnere, med nødhjelp andre steder i Irak, i Syria og Jemen. Vårt fokus er å nå ut med hjelp til grupper som ikke får annen hjelp. Vi ønsker å gi mulighet til overlevelse, og et håp for fremtiden.