På en middag med noen kolleger i forrige uke, sendte vi rundt bilder av våre barn, barnebarn og hunder. «Å se her!», sa en av dem og holdt opp et bilde. «Dette er Jennifer sine barn. Hennes yngste sønn er kinesisk. Hennes yngste datter er avhengig av andre for å få møtt behovene sine. Hennes midterste sønn er hvit. Hennes midterste datter spiste ikke frokost. Hennes eldste datter er middelklasse og hennes eldste sønn hadde vært hjemløs om det ikke var for deg».

Nei, dette skjedde ikke i virkeligheten. Selv om alt dette var sant, ville ingen av mine venner sette meg eller de rundt oss i forlegenhet ved å beskrive barna mine på denne måten.

Men jeg har likevel beskrevet hundrevis av andre mødre sine barn på akkurat samme måte: «Hun er Rohingya. Han er flyktning, De er statsløse. Hun er sulten». I et forsøk på å skape empati hos deg for de menneskene vi gir hjelp til, er jeg redd for at jeg utilsiktet umenneskeliggjør dem.

Umenneskeliggjøring «reduserer mennesket til en kategori – til en skuespiller i et større strategispill. Det reduserer og eliminerer ofte kompleksiteten som følger med hver enkelt person som et menneske … Med andre ord blinder det observatøren fra å realisere kompleksiteten i hvert menneske og blant menneskene i gruppen». (Abrar Omeish, Yale Review of International Studies)

Ordene vi bruker på folk betyr noe, fordi de avslører hvordan vi ser på dem. I 2016 da statsminister David Cameron kalte gutter, jenter og deres foreldre som forsøkte å komme trygt i land på kysten av Storbritannia «en sverm av mennesker», sammenlignet han dem med insekter. Når jeg skriver at flyktningene «strømmer ut fra» Syria eller «flommer inn i» Bangladesh, henviser jeg utilsiktet til dem som en massiv bølge som truer med å ødelegge alt i sin vei, i stedet for å beskrive dem som menneskene de egentlig er, som flykter fra det onde som faktisk truer deres liv.

Dette er ikke en ubetydelig ting. Bare fordi ord har godvilje som utgangspunkt, så kan de fortsatt skade. Hva betyr det for disse barna?

Å være søsken er del av en identitet.
Å ha øyne som fargen på sjokolade er del av en identitet.
Å være en spøkefugl eller ha en morsom personlighet er deler av identiteter.
Men å være to flyktninger som må gå på en midlertidig skole i en leir i Bangladesh er ikke en identitet, det er en opplevelse.

Vi som får lov til å fortelle historiene om folk vi møter, som får lov til å forme bokstaver til ord og ord til tanker som vil bli lest og som skal å være til nytte for andre.. vi må bli bedre til å skille mellom noens identitet og deres erfaring. Ved å fortelle deres historier, ved å beskrive deres situasjon og å beskrive hvem de er, viser vi at elsker vi dem slik som vi selv ønsker å bli elsket.