Når vi snakker om å arbeide langsiktig for mennesker i Myanmar, er det antakelig ikke noe bedre eksempel enn det vi gjør i delstaten Karen. I 2006 sendte vi nødhjelpssendinger dit, når angrepene fra Myanmars militære mot Karen-folket var på sitt hardeste, og 25.000 mennesker ble internt fordrevet på ett år. I disse lokalsamfunnene, hvor granatene har stoppet og en sårbar fredsavtale er på plass, er konsekvensene av krig fortsatt svært synlige og vårt arbeid er fortsatt av aller største viktighet. I dag, 12 år senere, arbeider vi med utvikling av et bærekraftig jordbruk. 

Dypt inne i jungelen gir Partners opplæring til intern fordrevne Karen-folk i hvordan de skal kunne sørge for noe som krig og undertrykkelse har gjort umulig: det vil si en sikker matkilde. Gjennom vår støtte gir et lite team verdifull opplæring i teknikker og metoder som styrker Karen-folket til å bli selvforsynt med det som er deres daglige matbehov. Dette legger også grunnlaget for en forventet retur av tusenvis av Karen som blir sendt tilbake til Myanmar fra flyktningleirer i Thailand.

Siden 2016 har myndighetene i Thailand utøvd press for å sende tilbake over 90.000 Karen flyktninger som nå bor i leirer langs grensen. Det samme året annonserte myndighetene av de i 2017 ville avslutte matrasjonene til de som bor i leirene, for på denne måten å tvinge fram en flytting fra leiren og til Myanmar. For kort tid siden ble det besluttet at matrasjonene skulle ta slutt i 2018 i stedet. Selv om matrasjonene fortsatt deles ut, er det vanskelig for flyktningene i leirene å få nok mat. For noe år siden druknet en liten gutt i en av leirene fordi han forsøkte å svømme over en elv med det målet å få noe å spise. Når rasjonene stopper, vil ting bli mer desperat

De stadig utsatte fristene for å avslutte matrasjonene er en indikasjon på hvor kompleks situasjonen er. Utfordringene med å sende mennesker tilbake er mange. Det ene er at Myanmars myndigheter har gjort svært lite for å bidra i prosessen. Majoriteten på byrden har falt på Karen Nasjonale Union, som ikke har tilstrekkelig med ressurser til å sørge for boforhold og skoler når så mange mennesker flytter tilbake. Områdene som er satt av til reetablering er ikke ideelle, og er ofte valgt på grunnlag av nærheten til grenseleirene eller at det er områder som ingen andre ønsker.

I mange år har Myanmars myndigheter oppfordret andre etniske grupper til å komme og ta over ledig land, som Karen-folket har flyktet fra på grunn av tidligere angrep fra Myanmars militære. Da Karen-folket ikke kan returnere til sine opprinnelige hjem, er de områdene de har tilgjengelige ugunstig lokalisert og/eller jorden er vanskelig å dyrke på. Det vi ser her er en ødeleggende kjede-reaksjon på Myanmars mange års undertrykkelse av etniske minoriteter. De konstante omveltningene i Myanmar har ført til fattigdom og matmangel, og det utgjøre en permanent fare for mange lokalsamfunn i delstaten Karen.

I Myanmar, som store deler av verden, er det vanlig for en bonde å låne til frø, gjødsel og sprøytemidler fra en lokal forhandler (butikk). De lånte varene benyttes til å produsere en avling som ideelt sett skal kunne benyttes til å betale forhandleren etter innhøsting. Ikke bare fører dette til at bønder kommer inn i en sirkel av gjeld til forhandleren, det har også som konsekvens at bøndene sannsynligvis aldri blir selvstendig og selvforsynt. Sprøytemidler og kjemisk gjødsel reduserer kvaliteten på jorden, og gjør det vanskelig å dyrke uten bruk av kjemiske virkemidler igjen neste gang. Planter som dyrkes av hybrid-frø har også kvaliteter som gjør at frø fra avlingen ikke kan benyttes til å dyrke en ny generasjon med planter. Frøene til engangsbruk, forgiftning av jorden og en loop av gjeld gjør at bøndene og deres familien fortsetter å være fattige og underernærte.

Når man i tillegg har en stadig usikkerhet i forhold til at soldater kan komme å angripe og brenne avlingen, eller hele landsbyen, så er tilværelsen svært usikker. Dette er livet for svært mange Karen. Det militære angriper, Karen-folket flykter, det militære drar, Karen-folket reetablerer seg og begynner å dyrke, det militære angriper igjen … Dette har foregått i mange år, men Karen-folket forsetter å returnere, kanskje i trass, men også fordi de nekter å bli flyktninger og da er det ingen andre steder å dra. Og når de reetablerer seg kommer de raskt inn i den gamle sirkelen med gjeld og lån.

Og her kommer Eden inn. Eden er en to mål stor opplæring og utviklingsgård dypt inne i delstaten Karen. Her sørger små team fra Partners for intensiv opplæring til bønder som ønsker å komme seg ut av gjelds-syklusen. Deltakerne får opplæring i hvordan de kan lage økologisk gjødsel og middel mot skadedyr, slik at de ikke behøver å bruke de få midlene de har på å kjøpe dette. De lærer om teknikker som bevarer næringsstoffene i jorden og gjør det mulig å dyrke jorden over lengre tid. De lærer om metoder for risproduksjon som øker ris-avlingen betydelig, selv med bruk av færre frø og uten å bruke penger på utstyr eller kjemikalier. De lærer hvordan de kan ivareta frø fra en avling, og benytte den til å skape en ny avling. De lærer også å lage såpe, for å sørge for bedre hygiene og skape en ekstra inntekt.

Samlet fører denne opplæringen og kunnskapen til en drastisk reduksjon av dere avhengighet til penger og destruktive jordbruksmetoder som er vanlige i hele Myanmar.

Å endre mentaliteten er ikke en liten oppgave. I mange tilfeller tror ikke bøndene at det er mulig å drive jordbruk uten kjemikalier. Forståelig så er de redde for å ta risikoen med å endre metodene til de kan se bedrede resultater for naboer som har tatt sjansen, og som produserer større avlinger til redusert kostnad. Men resultatene av nye metoder ryktes helt klart. «Opplæringen var veldig nyttig for mitt område. Nå skal jeg dra hjelp og implementere det jeg har lært», sier Saw Mue Hair, en 65 år gammel bonde som nylig besøkte Eden. Antallet Karen som ønsker å delta på opplæringen øker. Teamet er fullbooket med opplæringsgrupper ut året.

Siden så mange lokalsamfunn er isolert, og bøndene er bundet av sesongen for avlingen, reiser også opplæringsteamet ut til flere områder og gir gratis opplæring til de som ønsker. De har også blitt spurt om å gi opplæring til internatskoler i flyktningleirer i Thailand, hvor mange av elevene ikke har familiemedlemmer som kan forsørge dem.

Opplæringene i bærekraftige og økologiske metoder gir mennesker en følelse av at de kan ta kontroll over sine egne liv, og gir dem evner som forbereder de på en reetablering i et fortsatt ustabilt Myanmar.

Vi vet at å distribuere en sekk med ris til en familie som sulter er svært viktig. Men dersom nestekjærlighet virkelig er motivasjonen for vårt arbeid, så må vi se lengre enn det og gi lokalsamfunn som er preget av krig en vei ut av fattigdommen og en mulighet til videre utvikling

Av Aryuwat Raruen og David Hoppe