Av Oddny Gumaer

Coxs Bazar har verdens lengste sandstrand. Vannet er ikke rent, men stranda er nydelig og øde. Ingen turister valfarter Bangladesh. Men nå, med denne krisen kryr det av hjelpearbeidere og diplomater. Så hva skjer? Boom i økonomien. Hotell bygges. Forretninger som selger utstyr som flyktningene har behov for tjener enormt, de store organisasjonene har mye penger og forretningene kan skru opp prisen og selge en presenning for det dobbelte enn i fjor.

Sekshundretusen rohingya har flyktet. Over halvparten av dem er barn. De fleste voksne var bønder som dyrket ris. De flyktet, mange ble drept og husene deres brent ned. Jorda deres overtatt av de militære, myndighetene eller naboene som er fra folkegruppen Rakhine. Uansett hvor mye rohingyaene eide jorda si har de nå mistet alt. Akkurat nå høstes risen inn. Det er risen rohingyafolket plantet, men måtte flykte fra. Så hvem høster den?

FN sitt matvareprogram gir ris til rohingyaene som flyktet. Den billigste risen på markedet får de fra Rakhine. Den risen rohingyaene selv plantet på jorda de dyrket blir nå solgt av de som har drevet dem på flukt. Fordi behovet etter ris er stort, kan de selvsagt også øke prisene og tjene ennå mer. Så får rohingyane spise den risen de selv plantet.

 

I møte med mennesker, ikke bare en stor gruppe flyktninger
Shabana treffer familien sin. De sto og ventet, og det ble tårer, latter, klemmer og så mange følelser. Vi besøkte den ene familien. De hadde fått en ny presenning på golvet. Shabana var prinsessen som hadde kommet på besøk. Alle var litt beskjedne først og så løsnet det. De hadde laget mat til oss, og det var det beste de hadde å by på. De fortalte historiene sine og det var bare trist. Om drap, ødeleggelser, flukt, frykt, sult.

Jeg holdt en baby som ble født mens de flyktet. Han var nydelig. Moren hans sa at han ble født i jungelen, uten noen hjelp i det hele tatt. Da han var født ba hun de andre fortsette flukten og la henne være igjen alene til hun kom seg litt. “Jeg var så redd,” sa hun. “Men det var ikke trygt for de andre å vente på meg.” Hvordan klarte du det, undret vi? “Det er ingen som vet hvor sterk man er før man er i en situasjon der man må være så sterk,” svarte hun.

Jeg har vært med mennesker som har mistet alt. De har lidd. De har ingen framtid. De bor ni stykker i et lite bambusskur. De er aldri alene. Det finnes to toaletter per 100-200. Det er 40 varmegrader på dagen. Men de smiler til oss, holder barna sine, forteller oss om alt mulig. Jeg traff en kjempeflink mann, høyt utdannet og smart. Han hadde jobbet for en organisasjon før hjemmet hans ble brent og han og familien flyktet. Mens han gjemte seg i høyt gress så han nabojenta bli drept, men han kunne ikke gjøre noe. Han og familien hadde nettopp bygd seg et fint hus. Nå er alt borte. Han bor også i et skur. Med 400,000 andre. “Hva vil du?” spurte jeg. “Hva er drømmen din? Om du kan få gjøre hva som helst.” Så svarte han: “Jeg ønsker å bygge opp igjen og styrke lokalsamfunnet mitt»

I går traff jeg traff en ung mann som snakket engelsk. Han fortalte at da han hadde flyktet traff han ei ung kvinne som hadde mistet begge foreldrene sine nylig. De ble drept. Hun var alene og han syntes synd på henne. Han forsto at hun kanskje ikke kom til å klare seg. “Så jeg giftet meg med henne,” smilte han. “For to dager siden giftet jeg meg med henne, og nå vil hun være ok.” Jeg fikk treffe henne og hun var fin.

Senere satt jeg sammen med en soldat fra den bengalske hæren. Han har ansvaret for leiren vi var i. Jeg spurte ham hva bengalerne tenker om rohingyakrisen og at 600 000 flyktninger har kommet til landet deres. Han svarte at de fleste har en soft-spot for dem. «Vi har det selv vanskelig og er et fattig land,» sa han. «Vi vet hvordan det er. Og på 70-tallet flyktet ti millioner av oss til India. Vi vet hvordan det er å flykte og å være en flyktning. Derfor vil vi hjelpe.” Så tenkte jeg på holdningen vår i Norge. Vi er så rike at vi ikke har vanskelig for å virkelig dele, hjelpe eller bry oss.