Ei jente smiler blygt til meg og inviterer meg inn i det provisoriske teltet. Jeg befinner meg i Beekadalen i Libanon, nær grensa til Syria. Her er det utallige små flyktningeleirer som ikke er registrert av FN og dermed får de heller ikke hjelp gjennom de store etablerte hjelpeorganisasjonene.

Vi i Partners var på reise for å finne mer ut om flyktningkrisa og hva Partners kan bidra med. Miriam, som jenta heter, har sammen med familien sin flyktet fra Syria og funnet tilholdssted her i dalen. Stolt tar hun meg med inn for å hilse på familien. Hun setter frem to små kaffekopper og heller i den karakteristiske sterke søte kaffen. Mens vi nipper til kaffen forteller hun sin historie og om fremtidsdrømmer. Vil hun noen gang få mulighet til å få dem oppfylt?

Etter vår lille kaffeprat, viser hun meg «kiosken» familien har startet i leiren. Som avskjedsgave gir hun meg en flaske lokal cola. Dette møtet har satt store spor i meg og jeg kommer aldri til å glemme henne.

Colaen har jeg ikke hatt hjerte til drikke. Den har jeg beholdt som ett minne og påminnelse om å ikke glemme urettferdigheten mange barn vokser opp i!

Reiseminne fra Jon-Ivar Solberg