Historien til Vian

Historien til Vian

Historien til Vian

 

*Alle navn har blitt endret av sikkerhetsmessige hensyn
*Denne historien omhandler blant annet vold og seksuelle overgrep

Her kommer historien til Vian (pseudonym) som er en av kvinnene i Empowerment-programmet vårt i Midtøsten. Hun strikker blant annet luer som en del av programmet. Vian er en jesidikvinne som ble tatt til fange da IS gikk til angrep på jesidiene i Sinjar, Irak, i starten av august 2014.

Jeg heter Vian og er 25 år gammel. I 2014 bodde jeg med familien min i Sinjar, Irak. Natt til 3. august 2014 tok IS-medlemmer kontroll over landsbyene rundt oss. Om morgenen den 4. august kom IS-medlemmene til landsbyen vår og sa at ingen av oss fikk lov til å dra. Familien min hadde ringt til noen slektninger som fortalte at IS tok jenter og kvinner til fange.

Rundt kl. 17 samme dag, forlot jeg landsbyen. Vi var 75 stk. som dro, inkludert familien min og onkelen min sin familie. Vi kom etter hvert til et sjekkpunkt hvor vi ble stoppet, og der skilte de mennene og kvinnene fra hverandre. De tok kvinnene og barna til et sjekkpunkt mellom landsbyen vår og Tala’far og tok fra oss gullet vårt og ID-ene våre. Da natten falt på, tok de oss med til en skole i Tala’far, hvor vi bodde i en uke. Vi fikk bare to ostebiter å spise hver dag.

Mot slutten av uken flyttet de oss til Badosh-fengselet i Mosul, hvor vi bodde i ti dager. De tok meg, søsteren min og kusinen min til et hus i Mosul med syriske og irakiske IS-medlemmer. Der var vi i kanskje fire dager før kusinen min ble tatt bort fra oss. Deretter delte de alle jentene inn i grupper. Jeg og søsteren min ble plassert i en gruppe på 107 jenter og ført til et hus i Ba’aj.

Den kvelden begikk en av jentene selvmord på badet. Dagen etter flyttet de oss til et senter hvor en IS-kvinne ransaket oss, på leting etter telefoner. De av oss som hadde telefoner ble tvunget til å bli der i fire dager til. Jeg ble deretter plassert i en gruppe på sju jenter og flyttet til et IS-hus i Alwihda-distriktet i Mosul. Der lærte en kvinne oss koranen. Etter en uke kom et IS-medlem til huset for å ta søsteren min. Jeg ville ikke la ham ta henne med alene, så han tok med oss begge til familien sitt hus. Han hadde en stor familie, inkludert et barnebarn, Alam, som var 42 år gammel.

Alam tok meg med til et hjem i Mosul, som tidligere hadde tilhørt en kristen familie, før IS tok kontroll over det. Jeg var hos ham i ett år, hvor han voldtok og slo meg. Etter en stund kom også kona og de fem barna hans til huset. Kona behandlet meg dårlig og slo meg. En gang slo hun meg så hardt at jeg knakk en av tennene mine. Jeg klarte ikke å flykte.

Fangevokteren min var under trening for å bli medlem av IS. Han fortalte meg at han ønsket å bli en del av IS og at han en gang hadde blitt tatt til fange, slått, og satt i fengsel. Han sa at han ville slå meg på samme måte som de hadde slått ham. En dag tok han meg med til jobben sin. Han satte meg i et rom atskilt fra de mannlige IS-medlemmene mens han lærte dem hvordan de skulle utføre selvmordsbombeangrep. Deretter flyttet han meg til Biji-distriktet i Mosul. Jeg prøvde å flykte, men jeg klarte det ikke. Han lovte at han ville ta meg med til søsteren min hvis jeg sluttet å prøve å stikke av.

Han tok meg med for å møte søsteren min i et annet hus i Mosul. Vi klarte å rømme sammen, men de klarte å fange oss og brakte oss til basen deres i Hamdaniya, hvor de slo oss. Da Alam kom til basen for å hente meg, slo han meg også, og tok meg med til huset til et annet IS-medlem.

Jeg ble holdt fanget i dette huset, og der bodde også mannens kone og tolv barn. Han voldtok meg, og familien hans nektet å gi meg mat. Etter noen måneder ga de meg til et annet IS-medlem fra Marokko. Han tok meg med til huset sitt i det gamle Mosul-området, hvor han hadde tre koner; to var syriske, og en var marokkansk. Jeg var som en slave for dem. Han voldtok meg også og slo meg.

Etter flere måneder ble jeg solgt tilbake til Alam. Han tok meg med tilbake til huset sitt, hvor det var veldig kaldt. Vi var også uten mat, fordi frigjøringen av Mosul hadde startet, og mat var nesten umulig å oppdrive. Jeg prøvde å rømme 17. juli 2017, men de klarte å fange meg igjen.

En annen gang, da vi skulle hente vann utenfor om morgenen, prøvde jeg å rømme, men IS tok meg til fange og tok meg med til en moske. Det var et sted der kvinner kunne be, og jeg ble der i én måned før de tok oss til et sted hvor vi måtte bake brød for IS. Da bombingen startet igjen, ble vi flyttet til et sykehus for eldre, og ga omsorg til menneskene der. En dag kom Alam og tok meg med til et hus hvor jeg var helt alene. På grunn av krigen og kampene begynte vi å flytte fra hus til hus.

En gang var jeg i et hus med IS-koner, og et angrep startet i nærheten. To IS-menn kom hjem til oss og fortalte at alle i gruppen deres var blitt skutt, og de ba oss om å hjelpe dem. IS-konene tok seg av dem, men de døde dagen etter. Kroppene deres ble liggende i samme hus som oss.

Deretter flyttet vi til en uferdig bygning nær en elv. Vi var der en natt før noen kvinner bestemte seg for å gå ut for å hente vann, men de ble stoppet av et angrep. Neste morgenen sa kvinnene: «Vi drar. Vi vil rømme med barna.» Siden vi alle hadde på oss khimarene (lange ,svarte kjoler), klarte jeg å rømme med gruppen uten at de kjente meg igjen. Vi reiste til vi kom til et militært sjekkpunkt, og de lot oss krysse, fordi vi hadde barn med oss.

Jeg klarte etter hvert å komme meg bort fra resten av gruppen. Jeg banket på døren til en familie i Al Yarmouk-distriktet. Jeg var redd for å fortelle dem at jeg er jesidi, så jeg fortalte dem at jeg var fra Tal Afar og at jeg hadde slektninger i Mosul. Jeg spurte om jeg kunne låne telefonen deres til å ringe broren min, og de tillot det. Først trodde ikke broren min at det var meg fordi jeg ikke snakket kurdisk, så han ga telefonen til onkelen min. Da onkelen min hørte på meg, forsto han at jeg ikke var på et trygt sted hvor jeg kunne snakke fritt. Jeg ga ham adressen til hvor jeg var, og han kom sammen med broren min, en fetter og medlemmer av Asayish (en sikkerhets- og etterretningsorganisasjon som opererer i Kurdistan, Nord-Irak). De tok meg med ut av huset, og begynte å avhøre familien som bodde der om de hadde kontaktet IS og fortalt dem at jeg var der.

11. juli 2017 kom jeg tilbake til onkelen min sitt hus i Kurdistan. Jeg fullførte videregående og venter nå på å reise til Australia, fordi vi har søkt om asyl der. Jeg vet fortsatt ikke hva som har skjedd med foreldre mine og mine to brødre. De er fortsatt savnet.

Oversatt av Hanne Sugustad Kvåle

Powered by Cornerstone