Som lærer på videregående skole opplever man noen daglige utfordringer sammen med elevene, «får man slippe tidsnok til å rekke bussen», «jeg har presentasjons-angst», «det er urettferdig med så mye lekser», «hvorfor får jeg ikke lov til å spise i timene», eller klassikeren «hvorfor får jeg ikke lov til å ha musikk på øret i timen, jeg arbeider mye bedre da…»

Uken etter befinner man seg plutselig i Myanmar, hos et folk, hos noen ungdommer som ikke har noen ting, de har ikke noen penger, de har ingen papirer, de har nesten ikke mat, de har ikke et land som tar hånd om dem, eller som ønsker seg dem som sine borgere, de eier ingen ting !

Men de er veldig takknemlige for å få gå på skole. Da oppleves kontrastene som store!

Denne situasjonen befant jeg meg plutselig i, sammen med en gjeng med ungdommer fra den første gruppen.

Foranledningen til dette scenarioet er at på Vestby vgs har vi i over 8 år nå samarbeidet med Partners Norge om å hjelpe ungdommer og barn i Myanmar med skole, utdanning og helse. Elevrådet hos oss ville ha et humanitært prosjekt som de kunne være med å velge selv, så de følte at de kunne hjelpe der det trengtes mest, i løpet av et skoleår er det jo sånn at en dag  er satt av til humanitært arbeid. Og etter litt research falt valget på Partners.

Opp gjennom årene har vi hatt mange prosjekt for å samle inn penger, vi har drevet restaurant, vi har gått rundt med bøsser, vi har drevet butikkutsalg med masse forskjellige produkter, vi har laget kokebok, og nå sist «retro pop-up klesbutikk», elevene har også gjort jobber hjemme hos familie og venner, eller solgt boller på togstasjonen, kreativiteten har vært stor og det har kommet inn en hel del penger.

Elevrådet har i flere år arbeidet for å kunne reise ned å se prosjektene skolen og Partners bidrar i , både for å kunne se at pengene faktisk gjør nytte for seg, og også for å skape engasjement for arbeidet her hjemme, etter 3 år med planlegging fikk vi det endelig til.

Derfor befant vi oss plutselig i en annen verden på alle mulige måter, jeg en lærer, og 4 engasjerte ungdommer.

Turen ble virkelig en reise i omstilling av tankesett, kanskje mer enn vi forestilte oss, vi møtte barn og ungdom som levde i andre enden av skalaen i forhold til oss, men som på tross av dette viste en livsglede som var misunnelsesverdig, som på tross av sin vanskelige situasjon var genuint opptatt av å hjelpe andre fremfor seg selv.

Men vi forstår fort at de trenger hjelp, hjelp til å klare seg, hjelp til å bygge opp bærekraftige samfunn, hjelp til å forstå at det fins mennesker i verden som bryr seg om dem, hjelp til å få dem «opp å stå» slik at de kan være selvforsynte i fremtiden.

Det er her vi som skole, som elever, som lærere, som mennesker og Partners kommer inn i bildet.

På turen vår til Myanmar og til Thailand møtte vi menneskene som trengte hjelp, boende i flyktningeleirer, eller i avsidesliggende landsbyer, men vi møtte også menneskene som hjelper, de som arbeider i Partners, mennesker som ofrer sine egne behov i form av kanskje materielle eller familiære goder, dette for å hjelpe andre som trenger det mer.

Vi møtte også de som har hatt behov for hjelp, fått det og umiddelbart snur seg rundt for å hjelpe sin neste.

Dette setter ting i perspektiv!

Vel hjemme  i Norge igjen har noe skjedd, jeg merker det på meg selv og på ungdommene, man ser litt annerledes på ting, selvfølgelig er man kanskje litt ekstra entusiastisk rett etter en slik opplevelse, men noe har endret seg.

Opplevelsen har vært stor, folk spør om man har hatt en fin tur, det syns jeg er vanskelig å svare på, det er jo ikke fint å se mennesker som ikke har det bra !

Men det har vært en fantastisk tur på mange andre måter, det har vært fint å se at det vi bidrar med utgjør en forskjell, det har vært fint å møte mennesker fra andre kulturer, det har vært fint å lære seg å sette pris på det man har og det er veldig fint å kunne bringe dette med hjem.

Elevene skal formidle sine erfaringer gjennom å holde foredrag for de andre elevene på skolen, for totalt 720 elever, fordelt på mange grupper, jeg merker at noe har skjedd med dem også, på måten de snakker om turen og opplevelsene på, og på at de sier ting på en slik måte at alle de som hører på sitter musestille og hører etter .

Det de har opplevd har gjort inntrykk og de gjør inntrykk på de som hører på.

Jeg har troen på at turen vår til Myanmar og Thailand vil utgjøre en forskjell, jeg har troen på at vi kan hjelpe ennå flere, jeg har troen på at vi, elevene og jeg klarer å engasjere ennå flere til å bidra!

Vi har planen klar, det blir mange spennende prosjekter i årene fremover som forhåpentligvis fremskaffer mye midler slik at vi kan gjøre kontrastene mine!

Det får være målet, skape mindre kontraster i denne sammenhengen !

Tusen takk til Anne Sofie som har gjort denne turen mulig for oss og som var med oss på hele turen, takk til Andreas, frivillig i Partners, som også var med på turen, Adrianna for all hjelp, og sist men ikke minst Freddy Khu vår eminente tolk, sjåfør (best uten bremser) og nye kompis.

 

Per Espen Thorgersen

Lærer

Vestby videregående skole