Det var ikke før jeg var ferdig med videregående skole at jeg skjønte hvilket privilegium det er å få en utdanning. De mange morgenene jeg hvor jeg fortalte mamma at jeg ikke ville gå på skole eller tidspunktene hvor jeg endelig fikk lov å være hjemme fordi jeg var syk.

Nylig dro et team fra Partners på en nødhjelpstur til noen Rohingya samfunn hvor vi skulle distribuere mat, tepper, luer og kvinnelige hygiene pakker, men mitt høydepunkt var å besøke noen lokale skoler.

Rohingya fortsetter å være en forfulgt minoritet i Myanmar, men innen denne gruppen er de kristne en forfulgt minoritet. Vi hørte historier om hvordan kristne ikke har lov til å bruke nærmeste brønn for å få vann, men må gå 1 km hver gang. Og enda mer trist, kristne barn har ikke lov til å gå på skole. Disse barna har blitt jaget fra deres hjem i Myanmar, noen har vært vitne til grusomheter som jeg aldri kunne forestille meg, og nå, på et sted hvor de er usikre på deres fremtid, blir de nektet retten til utdanning. Retten til å lære, å utdanne seg selv for å få et håp om en bedre fremtid.

Heldigvis har en av våre modige kontakter (med hjelp av Partners) forsøkt å skape en løsning på dette problemet – i hvert fall for noen av barna. Han har for tiden 3 skoler i drift i bakgården til folks hus. Skolene er ganske enkelt et klasserom med ca 30 barn og en lærer.

I den første skolen som hadde blitt opprettet, hilste barna oss høylydt og med brede smil. De satt på benker ved pultene, skolen ga dem lunsj og klasserommet hadde strøm til en vifte til bruk i den varme årstiden. Alle guttene løftet hånden sin for å si at de likte cricket og de sa alle høflig takk da snacks ble delt ut.

I kontrast er den tredje skolen ikke like mye utviklet ennå. Den har bare eksistert i 4 måneder og hadde de de yngste barna og den mest uerfarne læreren – hun var bare 16 år gammel. De hadde ikke elektrisitet, ingen stoler eller pulter, og det så ut som de hadde bare en lærebok. Barna her var stille og syntes ikke å være like glade.

Vår kontakt håper at denne skolen vil kunne utvikle seg slik som de andre har – at den snart vil ha skrivebord og stoler for barna å sitte på, og til slutt få strøm til den varme årstiden. Han håper at det vil bli læreropplæring tilgjengelig, som kan gi lærerne mulighet til å utdanne disse barna. Videre opplæring vil forhåpentligvis gi dem mer selvtillit og ferdigheter i dette unike miljøet.

Vår kontakt har også et ønske om å åpne den fjerde skolen i et av de mest avsidesliggende områdene der tilgangen er begrenset av tidevannet. Dette er spennende, da det vil gi enda flere barn muligheten til å lære og forbedre sine fremtidsutsikter.

Mens jeg til tider på denne turen lurte på hvor mye forskjell dette egentlig kunne utgjøre, sammenlignet med omfanget av situasjonen, så var det så vakkert og hjerteskjærende å møte barna på den første skolen. Noen av dem hadde mistet foreldrene sine og vi hørte historien om en gutt med hodeskader etter å ha bli slått av hæren, men skolen gir disse barna et sted å komme for å lære og ha det gøy, og kanskje en plass hvor de bare kan være barn.

Katie er fra New Zealand og har flyttet til Chiang Mai for å være frivillig for Partners. Hun er utdannet sosialarbeider, og arbeider med å utvikle opplæringsressurser innen rundt mental helse som skal benyttes i opplæring av helsearbeidere. Hun bistår også med samfunnsutvikling og SEED-senteret. Hun elsker å undervise mennesker, baby-dyr og sjokolade.